Min første kontakt med en privatetterforsker

Tid det tar å lese: 4 minutter

Jeg leide en privatetterforsker. Med den erfaringen jeg har i dag, så ventet jeg altfor lenge med å først ta kontakt en privatetterforsker. Det at jeg trengte hjelp var helt sikkert. Jeg hadde en evalueringssamtale med privatetterforskerne når oppdraget var over. Vi snakket mye om hvilke tanker jeg hadde før jeg tok kontakt og hvilke tanker jeg satt igjen med etter endt oppdrag. Jeg ble spurt om å skrive noen ord rundt disse tankene, noe jeg hadde veldig lyst til da jeg vet hvor mye det betydde for meg å få hjelp.

Etter en lang periode med en sterk uro søkte jeg litt på internett etter privatetterforsker for å se om det var noen som kunne hjelpe meg. For å kunne finne ut av det som plaget meg, trengte jeg hjelp. Uroen og fortvilelsen vokste. Jeg fungerte ikke hverken på jobb eller hjemme og tankene tok helt overhånd. Sosialt var jeg helt fraværende og de rundt meg merket at noe ikke stemte. Jeg hadde ingen å dele tankene mine med. Jeg ønsket ikke å lage en stor greie av noe som kanskje ikke var noe. Allikevel var uroen så stor at jeg ikke lengre kunne gå rundt uten svar.

Første kontakt med en privatetterforsker.

Det store steget med å leie en privatetterforsker

Tanken på å blottlegge meg for noen som ikke skulle forstå, orket jeg ikke. Dette gjorde at jeg gikk inn på Spaningseksperten sin side og startet en chat. Jeg fikk en garanti på at det var helt anonymt og at mine spørsmål og tanker kun var mellom meg og etterforskeren. Det var befriende å føle at jeg ikke ble dømt for å ta steget med å bruke privatetterforsker. Jeg opplevde å bli møtt på en hensynsfull og profesjonell måte. Den kvelden gikk jeg til sengs med en følelse av at det endelig kunne bli en slutt på håpløsheten jeg gikk og bar på. Allerede neste dag tok jeg kontakt igjen. Vi ble raskt enige om hva privatetterforskeren skulle gjøre for meg og til hvilken pris.

Privatetterforskeren skulle starte allerede samme kveld. Timene på jobben den dagen ble veldig lange. Tankene rundt hva jeg hadde startet gjorde meg urolig. Jeg hadde heller ikke hørt andre i min omgangskrets noen gang snakke om bruk av en privatetterforsker. Jeg fikk et veldig behov for å snakke med noen om dette. Siden jeg ikke turte å si dette til noen tok jeg kontakt med etterforskeren på telefon. Hun gikk igjennom oppdraget sammen med meg en gang til og hun forsikret meg om at ingen ville oppdage noe eller få mistanke på at noe var i gang. Oppdraget skulle vare en kveld med mulighet for forlengelse utover natten om nødvendig.

Bekymringen, bevisene og lettelsen over riktig avgjørelse

Selv om jeg nå visste at etterforskerne var på oppgaven, så minsket ikke uroen i kroppen. Tanken på at noen hjalp meg gjorde meg lettet, men det vokste frem en ny klump i magen. Det spørsmålet som var vanskeligst for meg å håndtere var – Hva skal jeg gjøre hvis de finner noe? Hvordan skal jeg håndtere det? Aldri hadde jeg trodd at en privatetterforsker kunne hjelpe meg i bekymringene mine. Jeg følte jeg hadde tynnslitte nerver og jeg var så sliten av å være urolig. Jeg måtte bare prøve å legge tankene til siden og satse på at etterforskeren fikk tak i de bevisene jeg trengte for å kunne gå videre. For det eneste jeg trang var bevis og noe håndfast.

Det viste seg at jeg hadde hatt rett i mange av mine bekymringer. Jeg ble lettet selv om jeg visste at de bevisene som var samlet inn ville være starten på en tung periode for meg og personen det gjaldt. Jeg er veldig takknemlig for måten jeg ble møtt på og hvordan ting ble håndtert. Etterforskeren forsto meg og tok meg på alvor. Selv om jeg skulle tatt kontakt før, så er jeg veldig glad for at jeg turte å ta det siste skrittet mot en fremtid uten uvissheten. Jeg takker meg selv for at jeg turte.